Barn på magen - eller ryggen

Biologisk eller kulturell barneomsorg?

Bæring av barn er naturens "plan", og andre synspunkter er basert på kulturelt skjønn og egen synsing framfor faglig dokumentasjon. I det følgende skal jeg utdype hvorfor bæring er bra for barn.

Bakgrunn

Både historisk og antropologisk forskning viser at menneskebarnet har sovet med moren og blitt båret rundt på hennes eller andres kropp i alle kulturer i før-industriell tid. Det er snakk om et mønster som er felles for alle menneskebarn fra Grønland til Australia. Egne senger og barnevogner hører moderne tid til, idag til det som forbindes med vestlig kultur. Vi vet at de fleste barn idag på verdensbasis sover med moren og bæres rundt. Vi vet også at menneskebarnet i Norge og i bushen i Afrika fødes med identiske krav og omsorgsbehov. Menneskeheten har ikke eksistert lenge nok til at våre biologiske mønstre har endret seg. De første menneskene i Norge hadde biologisk sett de samme behov som oss idag. Slik jeg ser det, har dette konsekvenser for hvordan vi behandler spebarna våre. Vi fødes med biologiske forventinger til type omsorg.

I vår kultur er det en utbredt skepsis til "overdreven" bruk av bæresele. Ulike fysioterapeuter og helsesøstre har i løpet av årene uttalt seg mot dette av "hensyn til barnets rygg". Anbefalingen er å bære litt om gangen, og ikke før barnet kan holde hodet selv. Hvilke holdepunkter finnes for en slik anbefaling? Ser vi utover våre landegrenser, bæres barna i noen kulturer timer etter fødselen, av mødre som selv har blitt båret på samme vis. I tillegg til barnet bærer de også etterhvert f.eks. vannkrukker og kurver. Og hva med de premature i "Kenguru-metoden", de bæres vertikalt på morens bryst kontinuerlig. Her hører vi aldri om risiko for ryggplager selv om disse små barna er mer uferdige enn de fullbårne. "Foreldre & Barn" hadde våren 1993 (3-93) en test av bæreseler som finnes på det norske markedet. I den forbindelse uttalte en fysioterapeut at man ikke bør begynne å bruke sele før barnet kan holde hodet. Hun sier også at bæresele "ikke er noen erstatning for vogn, men et hjelpemiddel en gang i blant, f.eks. når man ferdes i byen og vil slippe problemene med å buksere vogna inn på buss og trikk. Barnet ligger mer beskyttet i vogn enn i sele, særlig på denne årstiden med kald luft" (s.43). Hvor finnes belegg for dette? Etter min oppfatning er dette hennes personlige "synsing" basert på vår tids kulturelle tradisjoner. Sunn fornuft og et kulturelt vidsyn gjør slike uttalelser nesten usaklige.

For et par år siden fikk jeg en henvendelse fra en dame som nettopp var kommet hjem fra Afrika med sine tre små. Der hadde hun båret dem på tradisjonelt vis, og hun syntes at barnevogn var forferdelig upraktisk. Hun spurte meg om vi her i landet hadde noen bæreanretning laget i skinn, slik at det var varmere for barnet. Det har vi jo ikke, men jeg anbefalte henne å skaffe seg en stor varm kåpe som barnet også fikk plass inni. Poenget med å nevne denne henvendelsen er å vise at behovet for barnevogn er kulturelt betinget, akkurat som mesteparten av det andre babyutstyret vi "må" ha.

I artikkelen "Kan barn skjemmes bort?" nevner jeg barnelegen William Sears og hans kone, som i 1992 ga ut boka "The Baby Book". Dr. Sears har privat praksis, og har i årenes løp fått bred erfaring i barns problemer og behov. Som tidligere nevnt, lanserte de begrepet "Attachment Parenting". Egentlig er ikke innholdet i dette nytt i det hele tatt, for som de selv sier har "tilknytningsomsorg" eksistert så lenge det har vært mødre og barn på jorden. Det er først nylig at man trengte et navn på dette, fordi det er hovedsaklig den type omsorg vi ville gitt våre barn dersom vi brukte våre innerste sunne instinkter og ressurser. Elementene i denne "filosofien" står nevnt i samme artikkel som nevnt over, jeg skal her utdype et punkt, nemlig det å bære barnet mest mulig. I tillegg til Dr. Sears er forfatteren Jean Liedloff kjent for sin anbefaling av bæring av barn.

Det er et vanlig "sukk" hos spebarnsforeldre at barnet våkner med en gang det legges ned. Foreldre føler de ikke strekker til fordi barnet aldri "vil roe seg", eller sove/være lenge alene. Skal vi ta budskapet til Klein (se artikkel i dette bladet) alvorlig, er det biologisk sett helt forståelig med en slik adferd. Jean Liedloff sier noe om dette:

"Vi blir lært fra barnsben av til ikke å tro på vår intinktive visdom. Vi blir fortalt at (egne) foreldre og lærere vet best, og hvis våre følelser ikke sammenfaller med deres forestillinger, er det vi som tar feil. Forutbestemt til ikke å stole på våre følelser, blir vi lett overbevist til ikke å tro at barnets gråt sier:"Jeg vil at du skal holde meg!" "Jeg vil ligge ved siden av deg!" "Ikke gå ifra meg!"

Istedenfor kontrollerer vi vårt naturlig behov for å gi etter, vi "behersker oss", og gjør slik ekspertenes "mote" sier. Mangelen på tillit til vår innerste ekspertise henviser oss til å gå fra den ene boken til den andre ettersom motene forandres fordi de ønskede resultater uteble.

Det er viktig å forstå hvem de virkelig eksperter er. Den neststørste babyeksperten er inni oss, like sikkert som den bor i hver dyreart, som pr. definisjon må vite hvordan man tar seg av sitt avkom. Den største eksperten av alle er selvfølgelig babyen--programmert gjennom millioner av års utvikling til å signalisere ved lyd eller handling når omsorgen ikke er riktig. (red. uthevet) Evolusjon er en foredlende prosess som har slipt vår innerste adferd med glimrende presisjon. Signalet fra barnet og omgivelsenes tolkning av dette, impulsen til å adlyde--alt er del av vår arts karakter.

Det overmodige intellekt har vist seg å være dårlig rustet til å gjette små menneskebarns autentiske behov. Ofte er spørsmålet : Skal jeg ta opp babyen når den skriker? Eller skal jeg la babyen skrike en stund først? Eller skulle jeg la babyen skrike slik at dette barnet vil forstå hvem som er "sjef", og ikke bli en tyrann?

Ingen baby ville være enig i noen av disse urimelige byrder. De lar oss vite, enstemmig, med det klareste signal, at DE IKKE SKULLE BLI LAGT NED I DET HELE TATT. Siden denne valgmulighet ikke har blitt fremmet i særlig grad i moderne vestlig sivilisasjon, har forholdet mellom foreldre og barn forblitt fyllt av motsetninger. Saken har dreid seg om hvordan få barnet til å sove i sengen, eventuelt vognen; å følge barnets gråt for kontakt har overhodet ikke blitt vurdert. Det som i videste forstand ikke tas hensyn til, er den tanke at det å handle mot vår natur SOM ART unngåelig er å ha det verre."

(fra artikkelen "The Importance of the in-arms-phase", se kilder)

Liedloff peker på (som Klein) det sentrale her: nemlig at det har konsekvenser for oss som mennesker om vi følger biologiens krav til omsorg eller ikke. Den tradisjonelle vestlige barneoppdragelsen fører til at barna våre tilbringer omtrent like mye tid i kontakt med oss som "naturbarna" gjør vekk fra foreldrene. Vi får altså kroppskontakt med motsatt fortegn. Med det vi idag vet om betydningen av kroppskontakt for barns trivsel og velvære, (se f.eks.på resultatene fra forskningen omkring "kenguru-barna"), er det naivt å tro at vår tradisjonelle barneomsorg ikke gir dårligere resultater enn den "biologiske". Erkjenner vi først dette, faller påstander om "bæring med måte", og "bæresele er ingen erstatning for barnevogn" til jorden med et brak.
Dr. Sears har gjennom egen forskning sett følgende positive resultater ved bæring av barn:

Barn som bæres mye av dagen, gråter mindre

Bæringen minsker barnets behov for å skrike fordi den organiserer barnet. Nyfødte kommer til verden uorganisert, bevegelsene deres er tilfeldige og rykkvise. Signalene de sender til foreldrene virker hensiktsløse og vanskelige å finne ut av. Den beroligende virkningen som bæringen har kan ha sammenheng med at barnets vestibularsystem (balanseorganet) stimuleres. Dette er plassert bak hver trommehinne. Systemet er tredelt: et nivå for opp-ned balansen, ett for sidebalansen og ett for fram og tilbake balansen. Hver gang en person beveger seg, flytter væsken i disse "nivåene" seg mot noen bittesmå hårlignende tråder som vibrerer og sender nerveimpulser til hele kroppen. Lener du deg f.eks. langt over til den ene siden, gir vestibularsystemet deg beskjed om å lene deg til motsatt side for å få balanse. Et barn som blir båret beveger seg i alle disse tre retningene, og den motsatte bevegelse holder barnets kropp i balanse.

Vestibularsystemet til den ufødte baby blir stimulert kontinuerlig fordi fosteret beveger seg nærmest hele tiden. Derfor er babyen født med et spesielt følsomt vestibularsystem som er programmert til å forvente bevegelse. Bæringen roer barnet fordi den skaper bevegelser som ligner på dem i mors liv. På grunn av dette er bevegelse, og ikke ro nyfødtes normale tilstand.

Bæring hjelper barnet til å trives optimalt

Alle barn vokser, men ikke alle barn stortrives. Det betyr her at man vokser optimalt utifra de forutsetninger man genetisk sett har. Sears tror dette har å gjøre med at bærebarn ikke har brukt opp energi på å gråte, slik at de har mer til å vokse og utvikle seg. Aller øverst på Dr.Sears liste over medisinske myter er den om at det er sunt for barn å gråte (se artikkelen "Kan barn skjemmes bort"?) Han sier at å skrike er like bra for lungene som det å blø er for blodårene. Lange skriketokter har absolutt ingen fordeler, det er heller skadelig både for barnets puls, blodtrykk og hele fysiologien.

Barn som bæres, lærer bedre

"Bærebarn" virker mer våkne og interessert i miljøet rundt seg. Dette er slik fordi barna som bæres gråter mindre og dermed er lenger i en stille, årvåken og mottagelig tilstand for alt samspill som skjer rundt dem og med dem. Det er i denne stille, årvåkne tilstand som barnet er mest mottagelig for læring. Fordi de gråter mindre, opplever de mer av denne tilstanden, og får større mulighet til å lære. De er stille observatører til alt bæreren foretar seg. Samtidig bidrar bæreren til at barnet blir kvitt den overskuddsenergi som det ikke greier å kvitte seg med på egen hånd. Liedloff sier dette var noe hun ikke skjønte før det var gått mange år, og som langt på vei forklarer hvorfor Yequanabarna hun observerte (hun bodde hos indianerne i tilsammen 2 1/2 år), var så uvanlig avslappet. Å bære barna omkring i sitt daglige virke, er den enkleste, og mest naturlige måte å stimulere spebarn på, mener Sears.

Å bære barnet passer godt inn i vår travle moderne hverdag

Liedloff har sagt at vi må prøve å se på det å ha baby som en "ikke-aktivitet". I det ligger at barnet er med oss mens vi fortsetter våre vanlige aktiviteter. Det er en trenings- og vanesak å gjøre de vanlige jobbene f.eks. i huset med et barn på mage eller rygg. Begynner man med det raskt etter fødselen, styrkes din egen rygg ettersom barnet vokser. Iblant er det godt å legge det ned for en stund, slik at barnet får brukt kroppen på en annen måte, bæreren får gjort noen jobber i et raskere tempo eller vært alene litt. (Det er praktisk med en barnevogn til det formål, og særlig fra barnet er ca. 5-6 mnd. å legge det ned for soving iblant. Poenget her er at vogn ikke er en nødvendighet for barnet.) De fleste i vår kultur synes det virker veldig slitsomt å ha barn på denne måten. På sett og vis kan det være det, men du får igjen så mye positivt fra barnet. Dess mer du gir, dess mer får du igjen i form av et sterkt, trygt og tilfreds barn. Det er fantastisk å se et lite barn så fylt av livsglede og humør. Og det er lettere å leve det livet du hadde før du fikk barn, hvis du bare aksepterer å ta det med deg.

Barnet blir fortere selvstendig

Dette er et ønsket mål for barneoppdragelsen: å få frie og selvstendige barn, som ikke er avhengig av spesielt mor for lenge. Erfaringen med bærebarn er at de frigjør seg fortere fra mor når de har fått maksimalt de første to-tre årene. De må ikke presses til selvstendighet, men går glad og fornøyd bort av seg selv. De har fått en fundamental trygghet for livet. Dette er ikke spesielt for bærebarn, alle barn frigjør seg i sitt eget tempo hvis de får lov til det. Det spesielle her er at det ofte skjer tidligere enn det som er vanlig for alderen.

Konklusjon

Bakgrunnen for å skrive denne artikkelen var først og fremst å få fram det vi idag har av fakta omkring bæring av barn. Den utbredte skepsis til bruk av bæring og bæreseler som noe annet enn "en gang iblant" eller "brukt med måte" er vanlig ikke bare i landets største barneblad, men også blant mange (ikke alle!)fagfolk på helsestasjonene. Det er mitt poeng at mye som der sies er basert på skjønn, egne meninger og ikke minst kultur. Menneskebarnets biologiske behov er uavhengig av kulturelle variasjoner, og ser vi globalt på det, er det bare vestlig kultur som har den holdningen til f.eks. bæring som vi har. Vår kultur er den eneste av alle eksisterende kulturer som legger barna i egen seng og vogn fordi vi tror det er nødvendig for barnet.(Eller kanskje det er nødvendig for oss voksne?) Det vi gjør er å systematisk frata barnet dets biologiske behov for kroppskontakt. Når vi vet hvilket monopol på "riktig kunnskap" om barneomsorg helsestasjonene har, og hvordan mange foreldre "sluker" informasjonen gitt i "Foreldre & Barn", kan vi forlange en faglig referanseramme for denne kunnskapsformidlingen. Jeg har fortsatt tilgode å se velbegrunnet argumentasjon for at vi som de eneste i verden skal sitte med den riktige løsningen på barneomsorg, her bæring. Eller har kanskje menneskeheten tatt feil i tusener av år?

(Det eneste svaret jeg har fått på denne opprinnelige artikkelen fra (FIF 2-93) står idag på våre debattsider. Så kan dere selv vurdere svaret i forhold til det som ellers står skrevet i bladet.)

Kilder

• Børresen, Hans Chr.:Foreldrefag i skolen. Nytt Norsk Tidsskrift 3/85
• Foreldre & Barn 3/93, Pass på ryggen, s. 43
• Lied, Grethe: Et Rop fra den Nyfødte, Foreldre & Barn 1982
• Liedloff, Jean: The Continuum Concept,1986
• Liedloff, Jean: The Importance of The In-Arms-Phase, Mothering Magazine no.50/1989
• Sears, William: Wearing Your Baby, Mothering,  som over